Spillanmeldelse: Game of Thrones

Fredag fikk jeg en promo-edition av spillet Game of Thrones levert på døra (hadde håpet på en ravn, men det var postmannen). PS3-versjonen. Jeg har vel tatt i PS3'en én gang tidigere, og må si jeg foretrekker å spille på PC, men om en gjennomsnitts 5-åring skjønner seg på symbolknappene skal vel jeg få det til også...og jeg har jo eksperthjelp i huset.

Perfekt timing forresten, siden jr. har trafikalt grunnkurs i helga, og min bedre halvdel jobber.  Det betyr at både PS3'en og 40"eren i stua er ledige dersom minstemann kan bestikkes til å klippe plenen eller noe...

Kl. 22:45 på fredag kveld hadde jeg fått jaget familien i seng, og jeg benket meg i stua med 1,5 liter kaffe, potetgull og snus. Her skulle det spilles!
Spillet brukte 20 minutter på installasjonen, og jeg rakk å lage ostesmørbrød (i ovnen) før menyen kom opp...

(Alle de fantastiske bildene av TV-skjermen er forresten tatt med iPhone, beklager kvaliteten. Sånn blir det når Toril ikke får ta skikkelige printscreens)


Deretter kom en 10-minutters introduksjon, så jeg rakk å spise ostesmørbrødet også, før jeg trengte å bruke hendene til noe. :)




Jeg kunne egentlig glatt ha skippet introduksjonen, siden den tydelig er ment for spillere som ikke har lest bøkene eller sett serien, men grafikken er relativt kul - og musikken er jo episk...
Og jeg hadde altså dette ostesmørbrødet.

Siden jeg ikke vil spoile spillet for noen skal jeg forsøke å ikke røpe noe av selve handlingen.

Man starter i nord, som Mors Westford, en ranger i Night's Watch. Du begynner med å velge karaktertrekk, styrker og svakheter for ham. Du har mange (for mange) ting å velge mellom, men de ser ikke ut til å gjøre noen stor forskjell, så jeg valgte jevnt over det som hørtes kulest ut... Jeg kommer sikkert til å teste andre kombinasjoner når jeg har spilt en stund. En astmatisk psykopat som ikke tåler å se blod, for eksempel. Mors har en hund som du av og til får innta kroppen til, slik at du kan spore opp mennesker ved å følge lukten av dem (i stedet for å spørre deg fram). Nuff said.

I kapittel to er du Alester Sarwyck, en Red Priest som returnerer til Riverspring etter 15 år i Braavos, for å delta i din fars begravelse. Du kommer hjem til en landsby i opprør, mistanker om mord, og en furten søster som dronningen vil gifte bort til deres felles halvbror... Du får opp nesten nøyaktig de samme valgene for Alester som du gjorde for Mors, og også her valgte jeg ganske random, uten at jeg tror det vil gjøre noen voldsom forskjell.
(I Riverspring møter du forresten også Maester Harwyn, som har en forbløffende likhet med en viss Mr. Burns fra Springfield... noe jeg fant hysterisk morsomt kl. 02 på en fredagsnatt)


Gjennom spillet veksler du mellom å være Mors og Alester. Innimellom dukker det også opp bifigurer du kan kontrollere i visse situasjoner.
Når det gjelder karakterene er det én ting jeg virkelig savner: Game of Thrones er full av fantastiske, sterke, intelligente kvinner... hvorfor får jeg ikke muligheten til å spille som en av disse?!?

Jeg er heller ikke begeistret for kampsystemet, som er halvveis turbasert. Man kan når som helst i en kamp pause den, bytte våpen, velge angrep... og se hele greia i slow motion. Du legger inn inntil tre angrep i en kø, og så kan du bare lene deg tilbake og vente... Jeg vil mye heller kaste meg over motstanderen(e), og trykke som en gal til tommelen verker og kontrollen flyr ut av mitt svette grep og må hentes i den andre enden av rommet. Banzai!!! (Når du er hunden til Mors kan du angripe på denne måten, og jeg finner det derfor langt mer tilfredsstillende å være bikkja enn Mors). :)

En interaktiv fortelling

Det tar litt tid før storyen kommer i gang. I starten virker alt litt tilfeldig, og jeg lurte lenge på hva som egentlig var målet med spillet. Etterhvert som man går videre i handlingen kommer også historien tydeligere fram, og jeg er overbevist om at et par valg jeg gjorde tidlig i spillet vil slå tilbake og bite meg i rompa lenger fram. Historien fortelles via (mange og lange) cutscenes, dialoger og store bolker med tekst. Det er ikke noe problem å legge fra seg kontrollen noen minutter uten å pause spillet, om du multitasker og trenger hendene fri til for eksempel strikketøyet eller brøddeigen.



Spillet er helt klart beregnet på oss litt eldre som får et drømmende uttrykk i fjeset og tenker tilbake på "de gode, gamle rollespillene" med et smil. Game of Thrones har 16-årsgrense i Norge, men jeg kan ikke forestille meg at denne aldersgrensen skyldes blod, gørr, vold, sex eller språk. Neida, det er nok heller fordi de 30 timene med gameplay neppe blir mer enn 10 timer (og kanskje ikke det en gang) dersom man spiller som en gjennomsnitts tenåring - og skipper alt av cutscenes, lange tekster og dialoger.

Dette er en interaktiv historie (og en ganske spennende historie også), som med ujevne mellomrom blir avbrutt av at du må velge noen angrep å legge inn i køen. Spillet gir ikke den helt store "gaming-opplevelsen", og du sitter ikke igjen med høy puls og svette fingre etter en kamp på liv og død - men om du allerede er sugd inn i GoT-universet og trenger noe å underholde deg med mens du venter på en ny sesong/bok, da er dette spillet helt greit. *tommel opp*

 

Mer kommer når jeg har rundet det... dersom jeg klarer å runde det. :)

 

5

(Y)

jeg har faktisk tenkt å begynne å se på serien;)

Denne vil jeg ha! Har sett Game Of Thrones og elsket den :D Er 15 da, men samma det!

Skulle det være av interesse så ligger min spillopplevelse her:

http://bumblebenni.blogg.no/1341343278_game_of_thrones__the_.html

Og igjen, tusen takk for at du tipset meg om muligheten, det syntes jeg var kjempegøy :)

bumblebenni: Jeg ser vi er ganske enige. :p

Skriv en ny kommentar